– Det som har reddet meg, er nok at jeg alltid har levd i nuet.

Foreldrene hører ambulansehelikopteret over hustaket. Et kvarter senere ringer lagkameratene på døra og sier; «det er Tom Rune».

 

ENDTE GODT: Tom Rune Løkkemo var ung og aktiv og hadde livet foran seg. Så settes alt ut av spill på idrettsbanen. Likevel har 47-åringen fått et godt liv.
Foto: Lisbeth Lund Andresen

 

Han var den som aldri sa nei. Som alltid rakk opp hånda da det var snakk om overtid og helst jobbet fra fire om morgenen til ti på kvelden. Som alltid svarte «selvsagt» hvis venner trengte hjelp til flyttelass eller andre tjenester.

Fritida, og egentlig mesteparten av livet, besto av amerikansk fotball i Eidsvoll 1814’s for den da 26 år gamle Tom Rune Løkkemo.

Den er den siste treninga før siste kamp i sesongen, 6. juni 2000. Pinsen står for tur og nyhetsbildet denne dagen preges av Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett, økte priser i telefonkioskene og trege tog i Tsjekkia.

Det er så langt en vanlig dag, selv om Tom Rune har kjent på en lei hodepine hele dagen. Søsteren hadde tidligere på dagen påpekt at broren var rød i øynene. Men den unge mannen tenker som mange unge menn flest; jeg tar en Paracet, så går det sikkert over.

«Vi må ha helikopter. Tida er knapp»

Men det går ikke over.

Midt i treninga begynner Tom Rune å svirre rundt på banen, akkurat som om han er beruset.

Så faller han om. Det er en brannmann på laget, en som umiddelbart forstår hva som skjer. Vi må ha helikopter, sier han. Tida er knapp.

Ikke langt unna treningsfeltet sitter Tom Runes foreldre ute i finværet og griller. Det er dit han skal etter trening. De hører et helikopter som flyr over hustaket, men tenker ikke nevneverdig over det. Et kvarter senere ringer sønnens lagkamerater på døra. «Tom Rune lå i det helikopteret», sier de. «Han har fått hjerneslag».

Forberedes på et liv i rullestol

Tom Rune opereres umiddelbart på Ullevål sykehus. Han legges i kunstig koma for at belastningen på hjernen skal bli mindre. Foreldrene får beskjed om at det ikke er sikkert at han våkner igjen. Og hvis han våkner blir det ganske sikkert et liv i rullestol.

Men da Tom Runes vekkes, er han nesten som før. Etter tre måneder på Ahus, og deretter tre måneder med rehabilitering på Sunnås, skal han imidlertid hjem til et liv som er snudd på hodet.

 

– Alt ble veldig rart

– Jeg kunne ikke gå tilbake til jobben i L’Oréal på Råholt eller spille amerikansk fotball da jeg var lam i venstre side. Alle kameratene mine spilte jo amerikansk fotball og jeg hadde mange verv i klubben, så en stor del av livet mitt var der. Alt ble jo veldig rart, da, sier Tom Rune 20 år senere.

– Men jeg har en fordel, og det er at jeg aldri har lagt spesielt mange planer for framtida. Jeg har alltid levd i nuet, og det tror jeg på mange måter har reddet meg. Mange som har opplevd det samme som meg tenker nok veldig på hvordan livet kunne blitt. Men jeg har alltid tatt ting som de kommer og gjort det beste ut av det. Folk sier at jeg ikke har forandra meg noe etter hjerneslaget.

STORTRIVES: Tom Rune er svært glad i jobben i bokavdelingen til Orbit Arena på Jessheim og sier det er takket være jobben han kan leve et normalt liv.
STORTRIVES: Tom Rune er svært glad i jobben i bokavdelingen til Orbit Arena på Jessheim og sier det er takket være jobben han kan leve et normalt liv. Foto: Lisbeth Lund Andresen

Sliter med hukommelsen

Det Tom Rune sliter mest med etter hjerneslaget, er korttidshukommelsen.

– Før er det ikke sikkert jeg hadde husket denne praten etter tre timer, for eksempel, ler han. For å le, gjør Tom Rune ofte.

– Da er mobiltelefonen et veldig godt verktøy. Jeg setter på alarmer og skriver lapper. Det fine er at korttidshukommelsen kan trenes opp. Så den er faktisk blitt bedre.

ENDTE GODT: Tom Rune Løkkemo var ung og aktiv og hadde livet foran seg. Så settes alt ut av spill på idrettsbanen. Likevel har 47-åringen fått et godt liv, mye takket være humoren.
ENDTE GODT: Tom Rune Løkkemo var ung og aktiv og hadde livet foran seg. Så settes alt ut av spill på idrettsbanen. Likevel har 47-åringen fått et godt liv, mye takket være humoren. Foto: Lisbeth Lund Andresen

Årsaken til Tom Runes hjerneslag, var et blodnøste som hadde sprukket før eller senere.

– Jeg er ikke spesielt redd for at det skal skje igjen, for legene har forsikret meg om at den syke blodåra er fjernet fra hjernen. Jeg tror nøkkelen når man havner i en slik situasjon er å i størst mulig grad forsøke å leve som normalt.

– Har du kjæreste?

– Nei, og det er ikke så farlig. Men jeg har faktisk fått mer draget på damene etter at jeg fikk hjerneslag, ler han igjen.

– Før hadde jeg ikke tid, veit du. Alt handler om prioriteringer og damer tar tid, det!

SPØKEFUGL: Tom Rune ser med glede på det meste. Da han skaffet seg ei snusdåse i gull, fikk han gravert inn: "Dåsa til Tom".
SPØKEFUGL: Tom Rune ser med glede på det meste. Da han skaffet seg ei snusdåse i gull, fikk han gravert inn: «Dåsa til Tom». Foto: Lisbeth Lund Andresen

– Det er sånn gutter er, det

På sykehuset, når Tom Rune ligger i koma, sier legene til foreldrene at sønnen deres må ha en enormt høy smertegrense. Hodepinen som kommer før hjerneslag skal omtrent ikke være til å tåle. For Tom Rune sin del har den vart hele dagen.

– Det er jo dumt det, da. Å ha så vondt før man faktisk drar til legen. Det er sånn gutter er, det. Men det var nok min unge alder og det faktum at jeg var i ganske bra form som reddet meg, tror han.

Tom Runes liv var reddet. Men tilbudene til 26 år gamle slagpasienter var få på den tida.

– Derfor ble det til at jeg satt en del hjemme i de årene. Systemet er ikke bygd opp for så unge slagpasienter. Jeg forsøkte mange ulike tilbud som ikke fungerte, men i 2006 begynte jeg å jobbe i Orbit Arena som den gangen het Eidsvoll industri, forteller han.

– Ville sittet og drukket kaffe med gamlinger

Nå jobber Tom Rune i Orbit Arenas nye lokaler på Jessheim med å forsterke bøker som skal ut til biblioteker og videregående skoler over hele landet.

– Denne jobben betyr at jeg kan leve et normalt liv. Hadde jeg ikke jobbet her, ville jeg mest sannsynlig ha sittet på kafeen og drukket kaffe med gamlinger hele dagen. Jeg hadde ikke vokst på det. Her får jeg utfordringer og blir tvunget til å huske, sier han.

– Hvordan klarer du å være så positiv?

– Jeg har tak over huet, jobb og alt jeg trenger her i livet. Jeg lever et helt normalt liv bortsett fra et par skavanker som jeg får litt hjelp til bare.

– Men en ting er jeg blitt flinkere til etter hjerneslaget. Nemlig det å ikke alltid si «ja».